kom.bli.se.dra.kom.

Ode til Karl, Bukowski og Cleese

(velkommen til en snikkikk inn i min nye skrivebok)

Så tynne ark. Men ser ut til at det går fint. Oxford Bookshop, 20. desember 2011. Dagene er så rare for tida. Tre dager er gått siden Maya dro, og selv om jeg så litt frem til å få et rutinepreget arbeidsliv med oversetting på biblioteker og kaféer her i storbyen, kan jeg ikke noe for at jeg har følt meg mer som ei bur-rotte som nettopp har mistet sin make enn en fri og flittig trekkfugl. Men jeg skal holde ut. Jeg kommer jo til å tilpasse meg livet på aleneloffen etter hvert. Håper jeg.

Og så har jeg veggdyr. Som i nattens mulm kryper opp i senga mi og spiser på huden som jeg har utenfor lakenet mitt. I morges hadde jeg til og med et bitt på øyelokket. Makan til frekkhet har jeg sjeldent vært med på. Så jeg sover ikke så godt heller. Noe som bidrar til et noe vassent humør, et stabilt lavt energinivå og fôrer ensomheten jeg kjenner vibrerer stille i blodet.

D.H. Lawrence. Woman in Love. Ligger på kafébordet foran meg her nå. Er det den jeg skal fylle Mayatomrommet mitt med, kanskje. Leste tre sider. To jenter, søstre, er redde for kjærlighetens bånd på friheten og selvstendigheten deres. Høres relevant ut.

Faen. Det klør. Kjøpte kløkrem i går. Nesten tom nå. Må nok sterkere lut til. Antihistamin.

Ny bok. Nye muligheter. En ny epok
i reisen min begynte da Maya dro. Jeg må finne et sted som inspirerer meg til å skrive og oversette. Trodde Mumbai var the shit, men til nå har jeg ikke en gang hatt inspirasjon til å sove, noe jeg egentlig elsker. Tid. Jeg skal gi det tid. Sulten. igjen. Men har ikke matinspirasjon. Bestiller en chai.

Frykten for å ha det fælt er så stor i meg at jeg automatisk vrir alt til noe positivt. På én måte er denne egenskapen litt irriterende, selv om jeg i bunn og grunn setter pris på at jeg er sånn. Kanskje er det derfor jeg elsker John Cleese i Hotell i Særklasse, å lese Bukowski, fenges av Karl når han klikker på Nils. De er så sabla negative og tvers igjennom sure og åpne om hvor jævlig alt mulig er. Der jeg automatisk tenker jaja, det er jo positivt å kjenne på ensomhet og dårlig humør noen ganger også, tenker disse tre bare faen i helvete, det her er så jævlig og typisk og satans irriterende at jeg bare vil drikke meg full alene mens skuta med naive, glade, irriterende mennesker seiler sin egen sjø. De håper til og med skuta støter på et skjær og synker. Til helvete med dem. Alle sammen.

Haha. Bare det å tenke på John Cleeses himling med øynene, Bukowskis (hva heter hans alter ego igjen? Henry?) tragiske slosskamper og tirader om jævelskap, og Karls illrøde ansikt og hissige stemmeleie fikk meg i bedre humør.

Nattens plan for å unngå veggdyr: Mumifisering.
Jeg har bannet mer de tre siste nettene enn det jeg har gjort de tre siste årene til sammen. Jeg skvetter og våkner når de biter, og etterpå klør det og klør det og klør det og klør det. I går sovnet jeg halv fem om morgenen. Nå er det krig. Jeg skal ligge inni silkelakenposen, og alt av hud som ikke dekkes - skuldre, hals, hode - skal mumifiseres. Kjøpte en relativt lang sarong i Goa. Den kan jeg bruke. Jeg skal sette meg i silkelakenposen, og før jeg legger meg med på puta skal jeg surre sarongen rundt skuldrene, nakken og hodet, og til slutt legge en tynn flik over ansiktet så jeg kan puste litt.

Og hvis jeg våkner med ett eneste bitt i trynet i morgen tidlig, skal jeg sloss med fyren i resepsjonen, komme med lange tirader om det satans enkeltrommet, utspekulerte blodtørstige smådyr, ironien i å betale for å bli spist, og India som land: skittent, bråkete, overbefolket, atomvåpenfrelst, kapitalrumpeslikkende og enormt bortkastet byråkratisk - mens jeg er illrød i ansiktet og stemmen min ligger i et så høyt stemmeleie at den snart brister. Så skal jeg hoppe hardt opp og ned og brøle NEI! NEI! NEI!!!! - før jeg traver ut til nærmeste bar og drikker meg full før frokost.

Haha.

Nå må jeg ha noe å spise.
Uinspirert eller ei.

Takk til Karl, Bukowski og Cleese.